Dag 1
Skoletur engaged.
Nå, etter over en måned i nye omgivelser på Møre, vender vi atter en gang nesen mot nye horisonter og nye omgivelser. Linjeturen til ekstremsportklassen går som før til Tyrkia, et vakkert land mellom to verdensdeler. Vi reiser for å utforske et land fullt av muligheter, for å bli kjent med en ny kultur og for å oppleve å meste nye situasjoner. Vi skal lære oss å komme oss gjennom dager med lavere komfort enn hjemme. Vi skal lære å leve med hverandre på godt og på vondt, både når vi er perlevenner og når vi går lei av snorking om natten. Et stort mål med reisen er at vi skal lære oss å møte et ukjent land og et ukjent folk med respekt og nysgjerrighet. Absolutt ikke minst skal vi utfordre oss selv med kjente og ukjente aktiviteter som paragliding, dykking, klatring og terrengsykling. Og vi skal ha det skikkelig, skikkelig gøy! På planen står det fire uker med moro i sol og varme, akkurat mens moderlandet er på sitt våteste. Reiseruten strekker seg langs store deler av vest- og sørkysten, gjennom oldtidsspor og moderne byer, storby, skog, strand og fjell. Vi får virkelig ta del i det beste landet har å by på, både av severdigheter og opplevelser. Klassen er klar!
Det var 20 spente mennesker som møtte på Gardermoen onsdag morgen. Ideelt sett skulle vi vært 21, men Ingvild stakkar mistet flyet fra Stavanger og befant seg plutselig i umiddelbar fare for å måtte fly alene og ensom gjennom Europa. Vi andre kom oss trygt gjennom alle formaliteter, og slo i hjel resten av tiden med en saftig baguette før avreise. Det knyttet seg stor spenning til hvordan det skulle gå med Staurhild gjennom sikkerhetskontrollen, men all erfaring har vist at det burde gå problemfritt. Staurhild selv er svært rutinert etter alle reisene sine, og tok det hele med knusende ro. Staurhild fikk rett, og vekterne som gjennomlyste henne fikk seg en god latter. Stemningen hadde nok vært en helt annen hvis vi hadde visst hva som skulle komme.
Vel ombord på flyet som straks skulle sette nesen mot Istanbul, kom også Ingvild løpende. Hun rakk det med et nødskrik, og med en svært kledelig ansiktsfarge. Klassen generelt og Joar spesielt trakk et lettelsens sukk. Flyturen forløp uten store overraskelser, og vi landet for mellomlanding i Istanbul på ettermiddagen. Der fikk vi det travelt! Kombinasjonen visum- og passkontrollkø spiste opp hele vår innlagte sikkerhetsmargin, og da vi kom ut på andre siden av passkontrollen hadde vi hele 20 minutter til boarding skulle stenge. Hele klassen tok en Ingvild, og spurtet gjennom flyplassen. I dagens andre sikkerhetskontroll oppsto reisens første virkelig traumatiske hendelse. Plutselig, på mystisk vis, ble Staurhild omgjort til et farlig drapsvåpen! Uniformsmannen ville TA Staurhild! Vi steilet som om det var oss som var av hesteslekt, men vi hadde ikke tid til å ta opp kampen, og mannen lot seg ikke rikke! Krise oppstått!! Det reiv og sleit i hjertet, men den eneste løsningen vi fikk til i farten var en temmelig brutal en. Staurhild ble amputert! Jeg vet det river i hjertet til nye og gamle lesere, men sannheten må frem. Sikkerhetskontrollmannen tok en saks og klippet, klippet! hodet hennes av! Med blødende hjerter tok vi hodet under armen og spurtet til gate.
Etter en god time til under omsorgen til Turkish Airlines, landet vi trygt i Izmir. Vi fikk plukket frem bagasjen vår etter hvert, og vi møtte Faruk Superguide som skal følge oss hele denne måneden på tur. Han skyflet oss inn i en buss og fikk fraktet oss til en restaurant, der vi spiste nydelig fisk på tyrkisk vis.
Etter mat var det ny busstur, før vi endelig kunne krype ut til god te og gode senger på Ҫark pensyon i Alaҫati utenfor Ҫesme. Vi befinner oss helt vest i landet, det er nesten så vi kan se til Hellas. Her har vi tenkt å bli noen dager, for i morgen begynner vi med vindsurfing! Alle hjerter gleder seg.
Staurhild er ved godt mot, og rapporterer at det skal nok gå bra dette, bare vi får spikket en ny kropp til henne.
Over og ut, fra Ida Johanne!
